Thor sprang på tvers av det arenaen, og løp alt han kunne. Bak ham kunne han høre fottrinnene til Kongsvaktene som nærmet seg ham. De jagde ham på tvers av det varme og støvete landskapet, og bannet mens de løp etter. Foran ham var medlemmene—og de nye rekruttene—til Legionen. De var dusenvis av gutter, akkurat som ham, bare eldre og sterkere. De trente og ble testet i ulike formasjoner, noen kastet spyd, andre lette spyd, noen trent grepene sine på lanser. De siktet på fjerne mål, og bommet sjeldent. Disse var konkurrentene hans, og de virket formidable.

Blant det var dusinvis av ekte riddere, medlemmer av Sølvene som stod i en stor semisirkel og så på. Og vurderte. De bestemte hvem som skulle bli og hvem som skulle bli sent hjem.

Thor visste at han må vise at han dugde og han måtte imponere disse mennene. I løpet av noen øyeblikk ville vaktene være over ham, og hvis han skulle ha noen sjanse for å gjøre et inntrykk, så måtte det være nå. Men hvordan? Han tenkte raskt mens han løp på tvers av gårdsplassen og fastbestemt på å ikke bli avvist.

Mens Thor løp på tvers av området begynte folk å merke ham. Noen av rekruttene stoppet med de gjorde og snudde, det samme gjorde noen av ridderne. I løpet av noen øyeblikk følte Thor all oppmerksomhet rettet seg på ham. De så forvirret ut, og han innså at de må ha lurt på hvem han var, som sprang på tvers av området med tre av Kongsvaktene som jaget ham. Dette var ikke slik han ville gjøre et inntrykk. Hele hans liv hadde han drømt om å bli med i Legionen, men dette var ikke slik han hadde forestilt seg at det skulle skje.

Mens Thor løp og tenkte over hva han skulle gjøre, så ble det åpenbart hva hans handling skulle være. En stor gutt, en rekrutt, bestemte seg for å imponere de andre ved å stoppe Thor. Han var høy, muskuløs og nesten to ganger større enn Thor og løftet sitt tresverd for å blokkere ham. Thor kunne se at han var bestemt på å slå ham ned, og gjøre narr av ham foran alle sammen. Og dermed ville han få et fortrinn over de andre rekruttene.

Dette gjorde Thor rasende. Thor har ingenting ugjort med denne gutten, og dette var ikke hans kamp. Men han gjorde til hans kamp, bare for å få et fortrinn over de andre.

Da han kom nærmere kunne Thor knapt fatte denne gutten størrelse: han tårnet over ham, så olmt ned med lokker av sort hår som dekket pannen, og den største fremtredende haken Thor noensinne hadde sett. Han ante ikke hvordan han kunne hamle opp denne gutten.

Gutten angrep ham med tresverdet, og Thor visste at dersom han ikke reagerte raskt så ville han bli slått ut.

Thors reflekser ble slått på. Instinktivt tok han ut spretterten, dro den bakover og slynget en sten mot guttens hånd. Stenen traff målet og slo sverdet ut av hånden hans akkurat da gutten skulle slå ned. Sverdet fløy bort og gutten, som skrek, knyttet hånden sin.

Thor kastet ikke bort tiden. Han angrep og utnyttet øyeblikket. Han bykset opp i luften og sparket gutten ved å sette føttene rett i guttens bryst. Men gutten var så tykk at det føltes som å sparke et eiketre. Gutten bare snublet bak noen tommer, mens Thor stoppet abrupt og falt ned ved guttens føtter.

Det er ikke bra, tenkte Thor mens han landet på bakken med et smell så ørene begynte å ringe. Thor prøvde å komme seg på beina, men gutten var et steg foran ham. Han bøyde seg ned, grep Thor på ryggen og kastet ham slik at han fløy med ansiktet først i bakken.

En flokk med gutter samlet seg raskt i en sirkel rundt og heiet. Thor rødmet, og følte seg ydmyket.

Thor snuddet for å komme seg opp, men gutten var så rask. Han var allerede over ham, og presset ham ned. Før Thor visste det var han i en brytekamp, og guttens vekt var utrolig.

Thor kunne høre dempet stemmer fra andre rekrutter mens de formet en sirkel. De skrek og ville ha blood. Guttens ansiktet skulte ned; gutten tok tommelene sine ut og mot Thor sine øyne. Thor kunne ikke tro det—det virket som denne gutten virkelig ville skade ham. Ville han virkelig ha et fortrinn så mye?

I siste sekund rullet Thor sitt hodet unna og guttens hender fór av sted rett ned i bakken. Thor benyttet muligheten til å rulle bort fra ham.

Thor kom seg på beina, og rettet seg mot gutten, som også kom seg opp. Gutten angrep og svingte mot Thors ansikt, og Thor dukket i siste sekund; luften fløy forbi ansiktet, og han innså hvis guttens neve hadde truffet ham, ville den ha knust Thors kjever. Thor langet ut og slo gutten i magen, men det førte knapt til noe; det var som å slå et tre.

Før Thor kunne reagere så slo gutten ham i fjesest med albuen.

Thor snublet bakover, lammet av slaget. Det var som å bli slått av en hammer, og ørene hans ringte.

Mens Thor snublet og fremdeles forsøkte å få igjen pusten, angrep gutten og sparket ham hardt i brystet. Thor fløy bakover, krasjet på bakken og landet på ryggen. De andre guttene heiet.

Thor var svimmel og skulle til å sette seg opp, men gutten angrep en gang til. Han svingte armen og slo ham igjen, denne gangen hardt i ansiktet slik at Thor ble slått flat ut på ryggen igjen—og ned for godt.

Thor lå der, hørte de dempede heiaropene til de andre, følte den salte blodsmaken som rant fra nesen og såret på ansiktet. Han stønnet i smerte. Han så opp og kunne se den store gutten snu seg, og gå tilbake mot sine venner. Han feiret allerede sin seier.

Thor ville gi opp. Denne gutten var enorm. Å slåss mot ham var fåfengt, og han kunne ikke motta mer juling. Men noe inni ham dyttet han videre. Han kunne ikke tape. Ikke foran alle disse menneskene.

Ikke gi opp. Kom deg opp. Kom deg opp!

Thor klarte på et vis å mane frem styrken. Stønnende, rullet han over og kom seg på hendene og knærne, og så sakte på føttene. Han konfronterte gutten, blødende, med svulme øyne, det var hardt å se, han pustet tung og hevet nevene.

Den store gutten snudde rundt og stirret ned på Thor. Han ristet hodet i mistro.

«Du burde ha holdt deg nede gutt», truet han mens han gikk tilbake til Thor.

«DET ER NOK!» ropte en stemme. «Elden, hold avstand!»

En ridder kom plutselig mellom dem og holdt ut håndflaten. Og stoppet Elden fra å komme nærmere Thor. Folkemengden stilnet mens de så på ridderen; det var tydelig at dette var en mann som krevde respekt.

Thor så opp med ærefrykt for ridderens nærvær. Han var i tjueårene, høy, med brede skuldre, en fremtredende kjeve, og brunt, velstelt hår. Thor likte han øyeblikkelig. Rustningen som var av beste kvalitet, en ringbrynje av polert sølv og dekket med kongelige merker: falkeemblemet til MacGil familien. Thors hals ble tørr: han stod fremfor et medlem av kongefamilien. Han kunne knapt tro det.

«Har du en forklaring, gutt?» sa han til Thor. «Hvorfor har du løpt inn i våre arena uten å bli invitert?»

Før Thor kunne svare, brøt de tre kongsvaktene gjennom sirkelen. Hovedvakten stod der, pustet tungt, og pekte en finger på Thor.

«Han adlød ikke våre ordre!» skrek vakten. «Jeg kommer til å sette ham i lenker og ta ham med til Kongens fangehull!»

«Jeg gjorde ingenting galt!» protesterte Thor.

«Ikke det nei?», skrek vakten. «Bryte inn i Kongens eiendom uten invitasjon?»

«Alt jeg ønsket var en sjanse!» skrek Thor, snudde seg og bønnfalt ridderen foran ham. Den som var et medlem av kongefamilien. «Alt jeg ønsket var en sjanse til å bli med i Legionen!»

«Dette treningsområdet er kun for de inviterte, gutt», kom det fra en grov stemme.

En kriger steg inn i sirkelen. Han var i femtiårene, bred og kraftig, med et skallet hodet, kort skjegg—og en arr som gikk på tvers av nesen. Han så ut som han hadde vært en profesjonell kriger i hele sitt liv—og fra merkene på rustningen, gullnålen på brystet, virket det som han var kommandanten. Thors hjerte slo raskere av synet av ham: en general.

«Jeg ble ikke invitert, min herre», sa Thor. «Det er sant. Men det har vært min livs drøm å være her. Alt jeg vil er en sjanse til å vise deg hva jeg kan gjøre. Jeg er like god som disse rekruttene. Bare gi meg en sjanse til å bevise det. Å bli med i Legionen er alt jeg har drømt om.»

«Stridsmarken er ikke for drømmere, gutt», var hans direkte svar. «Den er for stridsmenn. Det finnes ingen unntak for våre regler: rekrutter blir valgt.»

Generalen nikket, og Kongsvaktene gikk til Thor med håndlenkene ut.

Men plutselig så tok ridderen som var medlem av kongefamilien et skritt frem og la ut håndflaten og blokkerte vakten.

«Kanskje vi kan gjøre et unntak for en gang», sa han.

Vakten så på ham i protest og ville tydeligvis snakke ut, men måtte tie i resepekt for et medlem av kongefamilien.

«Jeg beundrer motet ditt, gutt», fortsatte ridderen. «Men før vi kan vi sende deg av gårde, så ville jeg gjerne se hva du kan gjøre.»

«Men Kendric, vi har regler—», sa generalen tydelig utilfreds.

«Kongefamilen lager reglene», sa Kendrick bestemt, «og Legionen svarer overfor kongefamilien.»

«Vi svarer overfor din far, Kongen—ikke deg», svarte generalen tilbake like motvisende.

De stod likt og luften var fylt med spenning. Thor kunne knapt tro hva han hadde startet.

«Jeg kjenner min far, og jeg vet hva han ville ha gjort. Han ville ha gitt denne gutten en sjanse. Og det er det vi kommer til å gjøre.»

Generalen, etter flere anspente øyeblikk, trakk seg til slutt.

Kendrick snudde mot Thor, hans øyne festet seg til hans, brune og intense, ansiktet tilhørte en prins, men også til en kriger.

«Jeg vil gi deg en sjanse», sa han til Thor. «La oss se om du kan treffe det målet.»

Han pekte mot en høyhaug på tvers av området, med et lite, rødt merket i midten. Flere spyd var i haugen, men ingen av dem innefor det røde merket.

«Hvis du kan klare det ingen av disse andre gutten kan—hvis du kan treffe det målet fra her—da kan du bli med oss.»

Ridderen gikk til side, og Thor kunne føle at alle øyner var på ham.

Han så et hylle med spyd og så over dem nøye. De var av finere kvalitet enn noen spyd han hadde sett. De var laget av solid eik, og innbundet i veldig fint lær. Hjertet slo da han tok et skritt frem, tørket blodet fra nesen med baksiden av hånden og følte seg mer nervøs enn noensinne i sitt liv. Det var tydelig at han hadde fått en umulig oppgave. Men han måtte prøve.

Thor valgte et spyd, ikke for lang, ikke for kort. Han veide den i hånden—den var merkbart tung. Ikke slik som de han brukte hjemme. Men den føltes også riktig. Han følte at kanskje, bare kanskje så kunne han treffe merket. Tross alt, spydkasting var hans beste ferdighet etter stenslynging, og mange dager i villmarken hadde gitt ham masse trening. Han hadde alltid klart å treffe masse mål som selv hans brødre ikke klarte.

Thor lukket øynene og pustet dypt. Hvis han bommet ville han bli tatt av vaktene og dratt av sted til fengsel—og sjansene for å bli med i Legionen ville bli ødelagt for alltid.

Dette øyeblikket ville avgjøre alt.

Han ba til Gud med alt han hadde.

Uten å nøle så åpnet Thor sine øyne, tok to steg forover, dro armen bakover og kastet spydet.

Han holdt pusten sin mens han så den seile av sted.

Vær så snill Gud, vær så snill.

Spydet skjærte igjennom den tykke døde stillheten og Thor kunne føle hundrevis av øyer følge den. Så etter en evighet kom lyden. Den umiskjennelige lyden av et spydspiss som stakk gjennom høy. Thor tørte ikke en gang å se. Han visste, han bare visste, at det var et perfekt kast. Det var måten spydet føltes da den forlot hånden, vinkelen til håndleddet, som fortalte han at den ville treffe.

Thor våget å se—og så med stor lettelse at han hadde rett. Spydet traff i midten av det røde merket—det eneste spydet i merket. Han hadde gjort hva de andre rekruttene ikke klarte.

Lamslått stillhet omhyllet ham, som om han følte at de andre rekruttene—og ridderen—måpet av forbløffelse mot ham.

Til slutt tok Kendrick et steg forover og klappet Thor hardt på ryggen med håndflaten, som en anerkjennende lyd. Han smilte fra øre til øre.

«Jeg hadde rett,» sa han. «Du blir!»

«Hva, min herre!» skrek Kongsvakten. «Det er ikke rettferdig! Denne gutten kom uinvitert!»

«Han traff målet. Det er en invitasjon nok for meg.»

«Han er mye yngre og mindre enn de andre. Dette er ikke en gutteklubb», sa generalen.

«Jeg vil heller ha en mindre soldat som kan treffet målet enn en kjempe som ikke kan», svarte ridderen.

«Et lykketreff!» skrek den store gutten som Thor hadde nettopp slåss mot. «Hvis vi hadde flere sjanser, ville vi ha truffet også!»

Ridderen snudde og stirret ned på gutten som skrek.

«Ville du?» spurte han. «Skal vi se om du klarer det nå? Skal vi vedde ditt opphold på det?»

Gutten var nervøs og senket hodet i skam. Tydeligvis ville han ikke ta i mot utfordringen.

«Men denne gutten er en fremmede», protesterte generalen. «Vi vet ikke en gang hvor han kommer fra.»

«Han kommer fra lavlandene», sa en stemme.

De andre snudde seg for å se hvem som snakket, men Thor trengte ikke—han kjente igjen stemmen. Det var stemmen som hadde plaget han i hele barndommen. Stemmen til hans eldste bror: Drake.

Drake tok et steg frem med sine andre to brødre, og stirret olmt ned på Thor med et avvisende blikk.

«Hans navn er Thorgrin, av klanen McCleod av sørlige provins av det østlige kongeriket. Han er den yngste av fire. Vi kommer alle fra samme hjem. Han passer på vår fars saueflokk!»

Hele gruppen av gutter og riddere brøt ut i et lattekor.

Thor kjente at ansiktet ble rødt; han ville dø der og da. Han hadde aldri vært så flau før.

Det var akkurat lik hans bror, nemlig å ta bort hans ærestund og gjøre hva han kunne for å holde ham nede.

«Passer på sauene, gjør han?» gjentok generalen.

«Da bør våre fiender virkelig være på vakt for ham!» skrek en annen gutt.

De brøt ut nok en gang i latter, og Thors ydmykelse ble dypere.

«Nok!» skrek Kendrick bestemt.

Gradvis minket latteren.

«Jeg vil heller ha en sauegjeter som når som helst som kan treffet et mål enn dere—som virker gode til å le, men ikke til noe annet», la Kendrick til.

Med det kom det en stillhet over guttene som ikke lengre lo.

Thor var definitivt takknemlig ovenfor Kendrick. Han lovet å gjengjelde ham på alle måter han kunne. Uansett hva som hendte med Thor, så hadde denne mannen, i det minste, gjenreist hans ære.

«Vet du ikke gutt, at det er ikke en krigers måte å sverte sine venner—spesielt sin egen familie, ditt eget blod?» spurte ridderen Drake.

Drake så ned ydmyke. Det var en av de få gangene at Thor hadde sett ham slik.

Men en av de andre brødre, Dross, tok et skritt frem og protesterte: «Men Thor var ikke en gang valg. Vi ble. Han følger bare oss her.»

«Jeg følger ikke dere», insisterte Thor og sa endelig i fra. «Jeg er her for Legionen. Ikke for dere.»

«Det spiller ingen rolle hvorfor han er her», sa generalen irritert og gikk et skritt frem. «Han kaster bort tiden vår. Ja, det var et godt treff med spydet, men han kan fremdeles ikke bli med oss. Har ingen riddere å følge, og ingen væreiere å trene med.»

«Jeg vil trene med ham», sa en stemme.

Thor snudde rundt sammen med de andre. Han var overrasket å se, stående noen fot unna, en gutt på hans alder, som faktisk så lik ham, unntatt med blondt hår, lys grønne øyne, og hadde på seg den mest vakreste kongelige rustningen; en ringbrynje som var dekket med purpur og sorte merker—nok et medlem av kongefamilien.

«Umulig», sa generalen. «Kongefamilien mengder seg ikke med vanlige borgere.»

«Jeg kan gjøre som jeg vil», svarte gutten tilbake. «Og jeg sier at Thorgrin skal være min partner.»

«Selv om vi tillater det», sa generalen, «så spiller det ingen rolle. Han har ingen ridder å følge.»

«Han vil følge meg», sa en stemme.

Alle snudde seg mot en annen retning, og det kom et dempet gisp blant dem.

Thor snudde seg for å se en ridder på en hest, dekket i en vakker, skinnende rustning, og bærte all slags våpen på beltet. Han strålte varmt—det var som å se på solen. Thor kunne se på holdningen hans, hans væremåte og på merkene på hjelmen, at han var ulik de andre. Han var en mester.

Thor kjente igjen ridderen. Han hadde sett malerier av ham, og hørt om legenden. Erec. Han kunne ikke tro det. Han var den største ridderen i Ringen.

«Men min herre, du har allerede en væreier», protesterte generalen.

«Da skal jeg ha to», svarte Erec i en dyp, selvsikker stemme.

En lamslått stillhet lå over folkemengden.

«Da er alt sagt», sa Kendrick. «Thorgrin har en ridder å følge, og en partner. Saken er avgjort. Han er nå et medlem av Legionen.»

«Men du har glemt meg!» skrek Kongsvakten og tok et steg frem. «Ingenting av dette unnskylder faktumet at gutten har slått et medlem av Kongsvaktene, og derfor må han bli straffet. Rettferdighet må skje!»

«Rettferdighet vil skje.» Kendricks stemme kunne ha kuttet stål. «Men det vil skje under min diskresjon. Ikke din.»

«Men min herre, han må settes i fengsel! Et eksempel må gjøre ut av ham!»

«Hvis du forsetter å snakke, så skal du settes i fengsel», sa Kendrick til vakten og stirret han ned.

Til slutt vek vakten unna; motvillig snudde han og gikk bort med ansiktet fullt av raseri mot Thor.

«Da er det offisielt», sa Kendrick i en høylydt stemme. «Velkommen, Thorgrin, til Kongens legion!»

Folkemengden av riddere og gutter jublet og deretter gikk tilbake til treningen.

Thor følte seg nummen av sjokk. Han kunne knapt tro det. Han var nå et medlem av Kongens legion. Det var som en drøm.

Thor snudde mot Kendrick og var mer takknemlig enn han kunne uttrykke. Han hadde aldri hatt noen i hans liv som brydde seg om ham, noen som tok seg bryet med å passe på ham og beskytte ham. Det var en rar følelse. Han følte seg allerede nærmere denne mannen enn hans egen far.

«Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg», sa Thor. «Jeg skylder deg mye.»

Kendrick smilte ned. «Kendrick heter jeg. Du kommer til å kjenne navnet godt. Jeg er Kongens eldste sønn. Jeg beundrer motet ditt. Du kommer til å bli et fint tillegg til denne gruppen.»

Kendrick snudde og skyndte seg av sted, og mens han gjorde det, så kom Elden, gutten som Thor hadde slåss mot, bort.

«Pass deg», sa gutten. «Vi sover i samme brakke, vet du. Og ikke tro at du er trygg i det hele tatt.»

Gutten snudde og stormet av gårde før Thor kunne svare; han hadde allerede fått seg en fiende.

Han begynte å lure på hva som ventet ham her, da Kongens yngste sønn skyndte seg bort til ham.

«Ikke bry deg om ham», sa han til Thor. «Han er alltid ute etter bråk. Jeg heter Reece.»

«Takk», sa Thor og rakte ut hånden, «for at du valgte meg som din partner. Jeg vet ikke hva skulle ha gjort ellers.»

«Jeg velger gjerne den som står tå til tå mot den bøllen», sa Reece letthjertet. «Det var en fin slåsskamp.»

«Tuller du?», spurte Thor og tok bort tørket blod fra ansiktet, og følte kulen på ansiktet svulme opp. «Han drepte meg.»

«Men du gav ikke opp», sa Reece. «Imponerende. Enhver av oss hadde bare blitt nede. Og det var et jævla godt spydkast. Hvor lærte du kaste slik? Vi kommer til å bli partner for livet!» Han så på Thor meningsfylt mens han håndhilste. «Og venner også. Jeg kan føle det.»

Mens Thor håndhilste han kunne ikke la være å føle at han hadde fått seg en livslang venn.

Plutselig ble han prikket i siden.

Han snudde rundt og så en eldre gutt stå der, med hud med aknearr, og et langt og smalt ansikt.

«Jeg er Feitgold. Erec sin væreier. Du er nå hans andre værier. Noe som betyr at du skal svare overfor meg. Og vi har en turnering om noen minutter. Skal du bare stå der når du blitt en væreier til en av de meste berømte ridderne i kongeriket? Følg meg! Kjapt!»

Reece hadde allerede snudd bort. Thor snudde og skyndte seg etter væreieren mens han løp på tvers av området. Han hadde ingen aning om hvor de skulle—men han brydde seg ikke. Han feiret innvendig.

Han hadde klart det.