Heltens Oppdrag

KAPITTEL TRE

Kong MacGil—en kraftig mann med et tømmerbryst og et veldig tykt skjegg som matchet med langt grått hår, og en bred panne som var furet med for mange kamper—stod på de øverste vollene på slottet med dronningen ved hans side. Han så utover dagens liv og røre. Hans kongelige sted lå utstrakt under han i all dens herlighet, og strakte seg så langt øyet kunne se. Det var en livlig by som var muret inn med eldgamle stenfestninger. Knyttet sammen av en labyrint av buktende gater, stod steinbygninger i alle former og størrelser—for krigerne, tjenestefolk, hester, Sølvene, Legionen, vaktene, brakkene, våpenhuset, våpenkammeret—og blant dem, hundrevis av boliger for mengden av folk som valgte å leve innfor bymurene. Mellom disse gatene lå det spredt flere mål med gress, kongelige hager, torg som var dekket av limestener, og sprutende fontener. Kongens hoff hadde blitt forbedret i løpet av århundrer av hans far, og hans far før ham—til den var i dag på sitt aller beste. Uten tvil så var denne festningen den tryggeste i det vestlige kongerriket av Ringen.

MacGil var velsignet med de fineste og mest lojale krigerne en konge noensinne hadde hatt. Og i hans livstid hadde ingen våget å gjøre et angrep. Den syvende MacGil hadde tronen, som hadde hatt tronen i trettito år, og var en god og vis konge. Landet gjordet svært godt under hans styre. Han hadde doblet militærets størrelse, utvidet byene, gikk folket rikdom, og ikke en eneste klage kom fra folket hans. Han var kjent som den generøse kongen, og det hadde aldri eksistert en slik periode med rikdom og fred etter at han inntok tronen.

Noe som paradoksalt var nøyaktig det som holdt MacGil våken om nettene. For MacGil kjente sin historie: i alle aldre hadde det aldri vært en så lang periode uten krig. Han lurte ikke lengre på om ville skje et angrep—men når. Og fra hvem.

Den største trusselen var selvfølgelig den som var utenfor Ringen, dvs. fra imperiumet av barbarer som hersket de avsideliggende Villområdene. Barbarer som undertrykket all folk utenfor Ringen, og mot Elvedalen. For MacGil og de syv generasjonene før ham, hadde Villområdene aldri vært en direkte trussel. Det skyldte at hans kongeriket hadde en unik geografi. Den var formet i en perfekt sirkel—en ring—og var adskilt fra resten av verden med en dyp kløft som var en mil bred og beskyttet av et energiskjold som hadde vært aktiv helt siden den første MacGil. Dermed trengte de ikke frykte Villområdene. Barbarene hadde prøvd mange ganger å angripe og komme igjennom skjoldet for å krysse Kløften, men ingen hadde klarte det. Så lenge han og hans folk holdt seg innenfor Ringen, så fantes det ingen trussel.

Imidlertid, betydde ikke dette at det var ingen trussel på innsiden. Og det var det som holdt MacGil oppe om nettene i det siste. Akkurat dette, var faktisk formålet med dagens festiviteter; ekteskapet til hans eldste datter. Et ekteskap som ble arrangert spesifikt for å pasifisere hans fiender, for å vedlikeholde den skjørbare freden mellom de østlige og vestlige kongerikene i Ringen.

Ringen strakte seg mer enn åtti mil i hver retning, men var delt på midten av en fjellkjede. Høylandene. På den andre siden av Høylandene lå det østlige kongerriket som hersket over halvparten av Ringen. Og dette kongeriket ble hersket av rivalene McCloudene, som hadde alltid forsøkt å knuse den skjørbare våpenhvilet med MacGilene. McCloudene var misfornøyde med sitt området, og var overbevist at deres side av kongeriket lå på mindre fruktbar jord. De bestridet Høylandene også, og insisterte at hele fjellkjeden tilhørte dem. Selv når minst halvparten tilhørte MacGilene. Det var stadig små angrep ved grensene og konstant trusler om innvasjon.

Mens MacGil tenkte alt dette så ble han irritert. McCloudene burde være glade; det var trygge innenfor Ringen. De var beskyttet av Kløften, de levde på et perfekt sted og hadde ingenting å frykte. Hvorfor kunne de ikke være fornøyd med deres egen halvdel av Ringen? Det var bare fordi MacGil hadde gjort militæret så sterkt at for første gang i historien at de ikke tørte å angrepe. Men MacGil, som den kloke kongen han var, merket at noe var i ferde. Han visste at denne freden ikke kunne vare. Derfor hadde han arrangert at hans eldste datter skulle gifte seg med den eldste prinsen blant McCloudene. Og nå hadde den dagen kommet.

Da han så ned kunne han skue tusenvis av undersåtter. De var alle kledd i lyse tunikaer, kom fra alle hjørner i kongeriket, og fra begge sider av Høylandene. Nesten hele Ringen hadde strømmet inn i hans festning. Folket hadde forberedt denne dag i flere måneder, slik at alt så overdådig og fremhevet. Dette var ikke bare en dag for ekteskap; det var en dag for å gi en beskjed til McCloudene.

MacGil så over sine soldater i hundrevis som stod strategisk plassert langs vollene, i gatene, langs veggene. Det var flere soldater enn han egentlig trengte, men følte seg tilfreds. Dette var styrken han ville vise. Men han var også nervøs; stemningen var elektrisk, og moden for et skjult angrep. Han håpet at ingen temperamentfulle folk som var fulle skulle finne på noe. Og det gjaldt begge sider.

Han så utover området for dysting, spillområdene, og tenkte på dagen som ville komme. Da ville områdene bli fylt med spill, dysting og all slags festiviteter. Det ville bli intenst. McCloudene ville sikkert dukke opp med sin egen liten hær, og hver dysting, hver kamp, hver konkurranse ville få en mening. Hvis noe gikk galt kunne det oppstå strid.

«Min Konge?»

Han følte en myk hånd på hans og snudde seg for å se hans dronning, Krea. Som var fremdeles den mest vakreste kvinnen han hadde noensinne kjent. Hun var lykkelig gift og hadde gitt ham fem barn. Tre av dem var gutter og hun hadde ikke klaget en eneste gang. Dessuten hadde hun blitt hans mest pålitelige rådgiver. Etterhvert som årene passert, hadde han lært at hun var mer klokere enn alle hans menn. Faktisk mer klokere enn ham selv.

«Det er en politisk dag», sa hun. «Men også vår datters bryllup. Prøv å ha det hyggelig. Dette skjer bare en gang.»

«Jeg var mindre bekymret da jeg hadde ingenting», svarte han. «Nå som jeg har alt, bekymrer alt meg. Vi er trygge. Men jeg føler meg ikke trygg.»

Hun så på ham med medlidende øyne, store og grønn-brune; det så ut som de bevarte verdens visdom. Hennes øyelokker hang ned som de alltid gjorde og virket bare litt søvninge. De var omrisset av hennes vakre, brune hår som hadde et grått skjær, og som falt på begge sider ned ansiktet hennes. Hun hadde noen flere linjer, men hun hadde forandret seg mye.

«Det er fordi du er ikke trygg», sa hun. «Ingen konge er trygg. Det er spioner i vårt hoff som du ikke bryr deg om. Og det er slik ting er.»

Hun lente seg inn og kysset han. Hun smilte.

«Prøv å ha det hyggelig», sa hun. «Det er tross alt et bryllup.» Med det sagt, gikk hun ned fra vollen.

Han så henne gå, og så snudde seg for å se utover hoffet. Hun hadde rett; hun hadde alltid rett. Han ville nyte det. Han elsket sin eldste datter, og det var tross alt et bryllup. Det var den mest vakreste dagen på den meste vakreste tiden av året. Våren var på sitt beste med sommeren like bak. De to solene lå perfekt på himmelen og bare en svak bris lå i luften. Alt var i full blomstring. Trær overalt var farget i et bredt fargespekter av rosa, lilla, oransje, og hvit. Alt han ønsket seg mest nå var å gå ned og sette seg ned med hans menn og se datteren bli gift. Samtidig som han drank flere halvlitere med øl til han ikke klarte å drikke mer.

Men dette kunne han ikke. Han hadde en lang liste med plikter før han kunne i det hele tatt gå ut av slottet. Tross alt, så betydde datterens bryllup en obligasjon for kongen: han måtte møte rådet; med hans barn; og med en lang rekke av ansøkere som hadde rett til å treffe Kongen på denne dagen. Han var heldig om han forlot slottet tidsnok for seremonien ved solnedgang.

*

MacGil var kledd sitt fineste kongelige antrekk. Han hadde på seg sorte fløyelsbukser, et gylden belte, en kongelig kappe laget av den fineste silken i lilla og gull, en hvit mantel, skinnende lærstøvler som gikk opp leggene, og kronen sin—en gullkrone med en stor rubin i midten—og spankulerte ned slottshallene som var opplinjet med folk. Han gikk gjennom rom etter rom, ned trinnene fra brystvernet, inn gjennom hans kongelige kammer, gjennom den store hvelvede hallen med sine høytragende tak og rader av farget glass. Til slutt kom han til en eldgammel eikedør. Den var tykk som en trestamme og hans tjenestefolk åpnet den for han. Tronerommet.

Hans rådgivere stod i giv akt da MacGil kom inn. Døren ble lukket med et brak bak ham.

«Sett dere», sa han mer abrupt enn vanlig. Han var trett, spesielt på denne dagen, av de endløste formalitetene som bestod av å styre kongeriket, og ville ha dem overstått.

Han gikk på tvers av Tronerommet, som aldri hadde sluttet å imponere ham. Taket tårnet femti fot oppover, og på en vegg var det et helt panel av farget glass. Gulvet og veggene var laget av sten som var en fot tykk. Rommen kunne enkelt ha huset et hundre rangspersoner. Men på slike dager som denne, var det kun hans råd som hadde kommet. Det var bare han og en håndfull rådgivere i denne enorme settingen. Rommet var dominert av et stort bord som var formet i en semisirkel. Og bak bordet stod hans rådgivere.

Han spankulerte gjennom åpningen, rett ned til midten til hans trone. Han gikk på tronetrappen, passerte de gylde utskårede løvene, og satte seg ned på en rød fløyelspute i tronen som var fullstendig laget av gull. Hans far hadde sittet i denne tronen, slik som hans far hadde gjort og alle MacGilene før ham. Mens han satt følte han vekten av hans forfedre og av alle generasjonene før ham.

Han gransket rådgiverne som hadde kommet. En het Brom, han var hans beste general og hans rådgiver for militære anliggenheter; Kolk var generalen til Legionen for gutter; Aberthol var den eldste av dem og en lærdmann og historiker, samt en læremester for konger i over tre generasjoner; Firth var hans rådgiver for saker i hoffet, og han var en tynn mann med kort, grått hår og uthulet øyne som aldri var rolige. Firth var ikke en mann som MacGil hadde alltid stolt på. Og han forstod aldri hans tittel. Men faren hans og hans far før ham hadde en rådgiver for hoffsaker. Derfor beholdte han posisjonen ut av respekt for dem. Så var det Own, hans skattmester; Bradaigh, hans rådgiver for utenrikssaker; Earnan, hans skatteinnkrever; Duwayne, hans rådgiver for folket; og Kelvin, representativen for de adelige.

Selvfølgelig hadde Kongen absolutt autoritet. Men hans kongerike var liberalt, og hans fedre hadde alltid vært stolte av å la de adelige uttrykke sine meninger i alle saker, som ble kommunisert gjennom deres representativer. Det var historisk en ambivalent maktbalanse mellom de kongelige og de adelige. Nå var det harmonisk, men under andre tider så hadde det vært opprør og maktkampter mellom de adelige og kongelige. Det var en fin balanse.

Mens MacGil gransket rommet merket han at en person manglet; faktisk den mannen som han ville snakke med mest—Argon. Men som vanlige var det uforutsigbart når og hvor Argon kom. Det var svært irriterende for MacGil, men han hadde ingen valg enn å akseptere det. Druidenes måte var utforståelig for ham. At Argon ikke var tilstede gjorde han mer stresset. Han ville komme igjennom dette, og komme seg til de tusen andre tingene som ventet ham før bryllupet.

Gruppen av rådgiverne satt med ansiktet mot ham på det halvrunde bordet med ti fot fra hverandre, og hver av dem satt i en stol av eldgammel eik med elaborerte utskårede armlener av tre.

«Deres majestet, om jeg kunne begynne», sa Owen.

«Du har ordet. Men gjør det kort. Min tid er knapp i dag.»

«Din datter vil motta mange gaver i dag, og som vi håper vil fylle hennes kister.

«Tusenvis av folk vil hedre deg, gi deg personlig gaver og fylle våre bordeller og vertshus, som også vil fylle våre kister. Men likevel vil dagens forberedelser for festivitetene også tømme en god porsjon av det kongelige skattkammer. Jeg anbefaler en økning i skatt for folket og for de adelige. En engangskatt for å minske presset fra den store begivenheten.»

MacGil så bekymringen i skattmesterens ansikt og magen hans sank på tanken av at skattkammeret ble redusert. Men han kunne ikke heve skatten igjen.

«Bedre å ha et dårlig skattkammer og lojale undersåtter», svarte MacGil. «Vår rikdom kommer fra våre undersåtters lykke. Vi skal ikke heve skatten.»

«Men deres majestet, hvis vi ikke—»

«Det er besluttet. Hva mer?»

Owen sank tilbake og var skuffet.

«Min Konge», sa Brom i hans dype stemme. «Etter din kommando, så har vi stasjonert mesteparten av våre styrket i hoffet for dagens begivenhet. Vår maktdemonstrasjon vil være imponerende. Men vi blir svekket. Dersom det skjer et angrep et sted i kongeriket, blir vi sårbare.»

MacGil nikket, og tenkte igjennom ting.

«Vår fiender vil ikke angripe mens vi mater dem.»

Mennene lo.

«Noen nyheter fra Høylandene?»

«Det har ikke blitt rapportert noen aktiviteter i flere uker. Det ser ut som deres tropper har blitt tilbaketrukket for forberedelse for bryllupet. Kanskje de er klare for å skape fred.»

MacGil var ikke så sikker.

«Det betyr enten det arrangerte ekteskapet virker, eller at de venter på å angripe oss en annen gang. Hva tror du, gamle mann?» spurte MacGil og vendte seg mot Aberthol.

Aberthol kremtet og stemmen hans var hes da han snakket. «Min herre, din far og faren før ham stolte aldri på McCloudene. Bare fordi de er stille betyr ikke at ikke vil røre på seg.»

MacGill nikket samtykkende.

«Hva med Legionen?» spurte han Kolk.

«I dag har vi invitert nye rekrutter», svarte Kold med et kort nikk.

«Er min sønn blant dem?» spurte MacGil.

«Han står stolt blant dem, og en riktig god gutt er han.»

MacGil nikket og deretter så på Bradaigh.

«Og hva er nytt bortenfor Kløften?»

«Min herre, våre patruljer har sett flere forsøk på å brolegge Kløften i ukene som har gått. Dette kan tyde på at Villfolket mobiliserer et angrep.»

Svak hvisking oppstod blant mennenene. MacGil kjente en dårlig magefølelse ved tanken på et angrep. Energiskjoldet var uslåelig; men dette var fremdeles ikke et godt tegn.

«Og hva om det skjer et massivt angrep?», spurte han.

«Så lenge skjoldet er aktivt så har vi ingenting å frykte. Villfolket har ikke klart å kommet seg gjennom Kløften på flere århundre. Det er ingen grunn til tro noe annet.»

MacGil var ikke så sikker. Et angrep fra utsiden var forlengst forventet, og han kunne ikke la være tenke på når det ville skje.

«Min herre», sa Firth i en nasal stemme, «Jeg føler meg forpliktet til å legge til at i dag er hoffet vårt fylt med mange embetsmenn fra McCloud kongeriket. Det vil bli betraktet som en fornærmelse dersom du ikke underholder dem, rivaler eller ei. Jeg vil råde deg å bruke dine ettermiddagstimer til å hilse på alle. De har tatt med et stort følge, mange gaver—og, så sant det sies, mange spioner.»

«Hvem kan si at spionene ikke er her allerede?» spurte MacGil som et svar tilbake og så nøy på Firth—og lurte på, som alltid, om han var en spion selv.

Firth åpnet munnen for å svare, men MacGil sukket og holdt en håndflate opp, han orket ikke mer. «Hvis dette var alt, så forlater jeg dere nå for å delta i min datters bryllup.»

«Min herre,» sa Kelvin og kremtet før han snakket videre, «selvfølgelig, det er bare en ting til. Tradisjonen for dagen på din eldste datters bryllup. Alle MacGil har utnevt en etterfølger. Folket forventer at du også gjør det. De venter spent på det. Det ville ikke være lurt å skuffe dem. Spesielt når Skjebnesverdet er fremdeles uberørt.»

«Vil du at jeg skal utnevne en tronarving når jeg fremdeles er i min beste alder?» spurte MacGil.

«Min herre, jeg mener ikke noe vondt», sa Kelvin stammende og så bekymret ut.

MacGil holdt en hånd opp. «Jeg kjenner til tradisjonen. Og sannelig skal jeg utnevne en i dag.»

«Vil du informere oss om hvem du skal velge?» spurte Firth.

MacGil stirret avisende på ham og var irritert. Firth var en ryktespreder, og han stolte ikke på denne mannen.

«Du vil få vite det når tiden er inne.»

MacGil sto opp og de andre også. De bukket, snudde og skyndte seg ut av rommet.

MacGil stod der og tenkte en stund uten vite hvor lenge. På slike dager ønsket han at han ikke var konge.

*

MacGil gikk ned tronen, støvlene ga gjenlyd i stillheten og krysset rommet. Han åpnet den eldgamle døren, dro i jernhåndtaket og gikk inn et sidekammer.

Han likte stillheten og roen i dette koselige rommet, slik han alltid hadde gjort. Rommet var knapt tyve steg i hver retning, men hadde en utrolig høyt hvelvet tak. Rommet var laget fullstendig av sten, med et lite rundt farget glassvindu på en vegg. Lys fløt inn i rommet gjennom vinduet i gule og røder farger. Og lyste opp en eneste gjenstand i rommet.

Skjebnesverdet.

Det var den, midt i kammeret, liggende horisontalt på jernspisse, slik som en fristerinne. Slik han hadde alltid gjort som da han var en gutt, gikk han nær den, sirklet den, gransket den. Skjebnesverdet. Det sagnomuste sverdet, kilden til makten og styrken til hele hans kongerike, fra en generasjon til den neste. Den som hadde styrken til å løfte den vil bli den Utvalgte, den som var skjebnebestemt til å herske over kongeriket i hele sitt liv, befri kongeriket fra alle trusler, både i og utenfor Ringen. Det var en vakker legende å vokse opp med, og så snart han ble kronet til konge, så hadde MacGil forsøkt å løfte den selv, ettersom bare MacGil konger fikk lov til å forsøke. Kongene før ham, alle kongene hadde mislyktes. Han var sikker på at det ville være annerledes for ham. Han var sikker på at han var den Utvalgte.

Men han tok feil. Slik som alle de andre MacGil kongene før ham. Og at han hadde mislyktes hadde svertet kongemakten helt siden da.

Mens han gransket, studerte han det lange bladet som var laget av et mystisk metall ingen hadde klart å finne ut av. Sverdets opprinnelse var dessuten enda mer obskurt. Ryktene sa at sverdet hadde steget opp fra jorda under et jordskjelv.

Mens han gransket sverdet, følte han stikket av mislykkelse. Han var kanskje en god konge, men var ikke den Utvalgte. Folket visste dette. Hans fiender visste dette. Han var kanskje en god konge, men uansett hva han gjorde så ville han aldri være den Utvalgte.

Hvis han hadde vært det, så mistenkte han at det ville ha vært mindre uro i hoffet og færre renkespill. Hans eget folk ville ha mer tillitt til ham, og hans fiender ville ikke en gang tenke på et angrep. En del av ham ønsket at sverdet bare forsvant, og legenden med den. Men det ville ikke skje, visste han. Dette var forbannelsen—og kraften—til en legende. Dette var sterkere enn selv en hær.

Mens han stirret på den for tusende gang, kunne ikke MacGil la være å undre på hvem den Utvalgte var. Hvem i hans blodlinje var forutbestemt til å løfte sverdet? Mens han tenkte på at ansvaret å utnevne en tronarving så undret han hvem, om noen i det hele, kom til å løfte sverdet.

«Vekten av sverdet er tungt», sa en stemme.

MacGil snudde seg og overasket at han hadde selskapet i det lille rommet.

Der, stående i dørinngangen, var Argon. MacGil kjente igjen stemmen før han så Argon. Han var både irritert for at Argon ikke dukket opp tidligere, og tilfreds at han var her nå.

«Du er sen», sa MacGil.

«Din tidsfølelse gjelder ikke meg», sa Argon.

MacGil snudde seg tilbake mot sverdet.

«Trodde du i det hele tatt at jeg ville klare å løfte den?» sa han ettertenksomt. «Den dagen jeg ble konge?»

«Nei», sa Argon rett ut.

MacGil snudde og stirret på ham.

«Du visste at jeg ikke ville klare. Du så det, gjorde du ikke?»

«Ja.»

MacGil tenkte på dette.

«Det skremmer meg når du svarer direkte. Det er ikke lik deg.»

Argon forble stille, og til slutt innså MacGil at han ikke ville si noe mer.

«Jeg skal utnevne min tronarving i dag», sa MacGil. «Det føles forgjeves å utnevne en tronarving på denne dagen. Det frarøver en konges glede fra hans barns bryllup.»

«Kanskje en slik glede burde dempes.»

«Men jeg har så mange år igjen på tronen», ba MacGil.

«Kanskje ikke så mange som du tror», svarte Argon.

MacGil smalnet øynene og undret. Var dette et budskap?

Men Argon la ikke til noe mer.

«Seks barn. Hvem skal jeg velge?», spurte MacGil.

«Hvorfor spør du meg? Du har allerede valgt en.»

MacGil så på ham. «Du vet mye. Ja, det har jeg. Men jeg vil fremdeles vite hva du synes.»

«Jeg tror du har gjort et klokt valg», sa Argon. «Men husk: en konge kan ikke herske fra hinsides graven. Uansett hvem du velger, så har skjebnen en måte å velge for seg selv.»

«Kommer jeg til leve?» spurte MacGil edruelig og stilte spørsmålet han ville spørre helt siden han våknet opp fra gårsdagens fryktelige mareritt.

«Jeg drømte sist natt om en kråke», la han til. «Den kom og stjal kronen. Så kom en annen kråke og bar meg avsted. Mens den gjorde det, så jeg kongeriket spre seg under meg. Det ble svart mens jeg ble bært bort. Øde. Et ødemark.»

Han så opp på Argon med våte øyne.

«Var det en drøm? Eller noe mer?»

Drømmer er alltid noe mer, er de ikke?» spurte Argon.

MacGil ble slått av en synkende følelse.

«Hvor ligger faren? Bare fortell meg dette.»

Argon tok et skritt nærmere og stirret inn i øynene hans med en voldsom intensitet, at MacGil føltes som han stirret inn i en helt annen verden.

Argon lente forover og hvisket:

«Alltid nærmere enn du tror.»