Thor gjemte seg i høyet bak i vognen, mens den skubbet hans langs landeveien. Han hadde kommet til veien før natten. Han ventet tålmodig til en vogn som var stor nok for at han kunne komme seg opp i den uten at noen la merke til det. Det var mørkt da, og vognen gikk bedagelig langs veien, sakte nok til at han kunne få en god løpefart og hoppe inn fra baksiden. Han landet i høyet og gjemte seg. Heldigvis hadde ikke kusken lagt merke til ham. Thor var ikke helt sikker på om at vognen skulle til Kongens hoff, men den gikk i den retningen, og en vogn på denne størrelsen, og med disse merkene, ville antageligvis ikke dra andre steder.

Mens Thor reiste gjennom natten, var han våken i flere timer og tenkte på møtet med Sybolden. Med Argon. Om hans skjebne. Hans tidligere hjem. Hans mor. Han følte at universet hadde svart ham, og fortalte at han hadde en annen skjebne. Han lå der med hendene bak hodet og stirret på nattehimmelen som var synlig bak et fillete vognduk. Han så på universet, som så strålende ut og på de røde stjernene som lå langt der borte. Han var spent. For første gang i hans liv, var han på en reise. Han visste ikke hvor, men han var på vei. På en eller annen måte så ville han komme seg til Kongens hoff.

Da Thor åpnet sine øyne, var det morgen. Lys strømmet inn og han innså at han hadde sovnet. Han satte seg opp raskt, så rundt og var irritert at han sovnet. Han skulle ha vært mer på vakt—det var flaks han ikke hadde blitt oppdaget.

Vognen beveget seg fremdeles, men skubbet ikke så mye. Det betydde bare en ting: en bedre vei. De måtte være nær en by. Thor så ned og så hvor glatt veien var. Den var tom for stener, grøfter, og var opplinjet med fine hvite skjell. Hjertet hans slo raskere; de nærmet seg Kongens hoff.

Thor så ut av baksiden av vognet og ble overvelmet. De skinnende rene gatene var fylt med aktivitet. Dusinvis av vogner, i alle former og størrelser som var lastet med all slags ting, fylte veiene. En var lastet med pels; en annen med tepper; og nok en annen med kyllinger. Blant vognene gikk flere hundre kjøpfolk, noen med kveg, andre bar kurver med varer på hodet. Fire menn bar en haug med silke som lå på flere staver. Det var en hær av folk og alle gikk i en retning.

Thor følte seg levende. Han hadde aldri sett så mange mennesker på en gang, så mange varer, og mye som hendte rundt ham. Han levd i en liten landsby hele livet, og var nå i en storby fylt med mennesker.

Han hørte et høylydt bråk, kjetting skar mot hverandre, et stort brak fran noe stort av tre slik at bakken ristet. Et øyeblikk senere kom en annerledes lyd. Det var lyden av hestehover som klakket på en treoverflate. Han så ned og innså at de krysset en bro; under dem var det en vollgrav. De var på en vindebro.

Thor stakk hodet ut og så enorme stensøyler og en jernport med pigger over ham. De passerte gjennom Kongens port.

Det var den største porten han hadde noensinne sett. Han så opp på piggene og tenkte at dersom de kom ned så ville de ha kuttet ham i to. Han så fire av Sølvene til Kongen bevokte inngangen, og hjertet hans slo raskere.

De passerte en lang stentunnel og et par øyeblikk senere åpnet himmelen seg igjen. De var inne i Kongens hoff.

Thor kunne knapt tro det. Det var til og med mer aktivitet her, om det hele tatt var mulig—det som så ut som de var tusenvis av mennesker her og som gikk rundt i alle retninger. Det var store områder med gress som var helt perfekt klippet, og blomstrende blomster overalt. Veien videt seg ut og langs den var det boder, butikker og stenbygninger. Og blant alt dette var Kongens menn. Soldater dekket i rustning. Thor hadde klart det.

Thor var så spent at han sto opp uten å tenke på det; og da han gjorde det, stoppet vognen abrupt og sendte han fallende bakover. Han landet på rygget i høyet. Men før han kunne komme seg opp kom det en trelyd som ble senket. Han så opp og så en sint gammel mann som var kledd i filler og skulte på ham. Kusken lente seg inn og grep Thor ved anklene med hans beinete hender, og dro han ut.

Thor fløy ut, landet hardt på rygge på den møkkete veien og skapte en støvsky. Bak han kom det latter fra folk.

«Neste gang du kjører i min vogn, gutt, så havner du i buret! Du er heldig jeg ikke roper på Sølvene!

Den gamle mannen snudde og spyttet, og deretter skyndte seg tilbake på vognen og pisket hestene fremover.

Fremdeles flau prøvde Thor komme til hektene og stå opp. Han så rundt. En eller to forbipasserende smålo, og Thor flirte tilbake til de snudde bort. Han børste bort støv og gned armene; stolheten var såret, men ikke kroppen.

Humøret kom tilbake da han så rundt, helt blendet av ting og innså at han burde være glad for at han hadde kommet så langt. Nå som han var ute av vognen, kunne han fritt se rundt. Og det var et ekstraordinært syn: Kongens hoff var så stort øyet kunne se. It midten lå et storslått stenpalass som var omringet av høye, forsterkede stenvegger som var kronet med brystvern. Og overalt på toppen patruljerte Kongens hær. Rundt han lå det grønne områder som var utmerket vedlikeholdt, stentorg, fontener, og trelunder. Det var en by. Og den var overfylt med mennesker.

På alle steder var det en gjennomstrøm av all slags folk—kjøpsfolk, soldater, embetsmenn—alle hadde det travelt. Det tok Thor flere minutter før han forstod at noe spesielt skulle skje. Mens han vandret videre så han forberedelsene—stoler som ble utplassert, et alter som ble satt opp. Det så ut som de forberedte et bryllup.

Hjertet hans gjorde et byks, da han så langt der borte en arena for dysting. Den hadde en lang sti av jord og en tau som delte arenaen. På et annet felt så han soldater som kastet spyd på fjerne mål; på et annet felt så han bueskyttere sikte på strå. Det virket som det var konkurranser og spill overalt. Det var også musikk: lutter, fløyter og cymbaler, grupper av musikere som vandret rundt; og vin, store tønner som ble rullet ut; og mat, bord som ble dekket, banketter som strakte seg så langt øye kunne se. Det var som han hadde ankommet midt i en diger feiring.

Til tross for alt var så blendende, følte Thor at det hastet å finne Legionen. Han var allerede sen, og han måtte gjøre seg kjent.

Han skyndte seg til første person han så, en gammel mann som virket å være, ut i fra hans blodflekket kjortel, en slakter. Mannen skyndte seg ned veien. Alle var så travle her.

«Unnskyld meg», sa Thor og grep armen hans.

Mannen så ned på Thors hånd med misnøye.

«Hva er det gutt?»

«Jeg ser etter Kongens legion. Vet du hvor de trener?»

«Ser jeg ut som et kart?» hveste mannen og stormet avgårde.

Thor ble satt ut av hvor uhøflig mannen var.

Han skyndte seg til neste person han så, ei kvinne som eltet mel på et langt bord. Det var flere kvinner ved dette bordet, alle arbeidet hardt, og Thor tenkte at en av de måtte vite noe.

«Unnskyld meg, frue», sa han. «Vet du hvor Kongens legion trener?»

De så på hverandre og fniste. Noen av dem var bare noen få år eldre enn ham.

Den eldste av dem snudde og så på ham.

«Du leter på feil sted», sa hun. «Her forbereder vi festivitetene.»

«Men jeg har hørt at de trener i Kongens hoff», sa Thor forvirret.

Kvinnene brøt ut i nok en latter. Den eldste satte hendene på hofta og ristet på hodet.

«Det virker som det er første gangen du er i Kongens hoff. Har du noen anelse hvor stor den er?»

Thor rødmet da de andre kvinnene lo, og til slutt stormet han avsted. Han likte ikke å bli gjort narr av.

Foran lå det et dusin veier som snodde og vred seg alle veier gjennom Kongens hoff. Langs stenveggene var det minst et dusin innganger. Størrelsen og omfanget av dette stedet var overvelmende. Han hadde en synkende følelse at han kom til å lete i flere dager og selv da ikke finne frem.

Han fikk en ide: et soldat måtte vite hvor de andre trente. Han var nervøst på tanken å tilnærme seg en ekte Kongesoldat, men innså at han måtte det.

Han snudde og skyndte seg til veggen, til soldaten som stod vakt ved den nærmeste inngangen og håpet han ikke ville bli kastet ut.

«Jeg leter etter Kongens legion», sa Thor og hentet frem sin modigste stemme.

Soldaten fortsatte å stirre rett frem og ignorerte ham.

«Jeg sa jeg leter etter Kongens legion!» insisterte Thor, denne gangen høyere. Han var bestemt på å bli hørt.

Etter flere sekunder kikket soldaten ned, og snerret.

«Kan du fortelle meg hvor den er?» spurte Thor ivrig.

«Og hvilke anliggenheter har du med dem?»

«Veldig viktige anliggenheter», føyde Thor raskt til og håpet at soldaten ikke skulle spørre videre.

Soldaten snudde tilbake for å se rett frem igjen, og ignorerte ham nok en gang. Thor følte hjerte synke, og var redd han aldri skulle få et svar.

Men etter det som føltes som en evighet, svarte soldaten: «Gå til østporten, deretter nordover så langt du kan. Ta den tredje porten til venstre, deretter gå mot høyre og deretter høyre igjen. Gå igjennom den andre stenbuen, og så ser du området deres forbi porten. Men jeg sier deg, du kaster bort tiden din. De tar ikke imot besøkende.»

Det var alt Thor trengte å høre. Uten å nøle et øyeblikk, snudde han og løp tvers over området, fulgte veibeskrivelsen, repeterte dem i hodet, og prøvde å memorisere dem. Han merket at solen var høyere på himmelen, og bønnfalte at når han ankom, så ville det ikke være for sent.

Thor sprintet ned den skinnende rene stien som var opplinjet med skjell. Han snodde og svingte seg gjennom Kongens hoff. Han prøvde sitt beste å følge veibeskrivelsen, og håpet at han ikke hadde blitt satt på feil spor. I enden av gårdsplassen så han alle portene, og valgte den tredje til venstre. Han løp igjennom og fulgte veien til den delte seg, og svingte ned vei etter vei. Han løp mot trafikken av tusenvis av folk som strømmet inn til byen. Og folkemassen ble tykkere og tykkere for hvert minutt. Han skubbet skuldere mot luttspillere, gjøglere, narr og alle typer underholdningsfolk, og alle var kledd i finstasen.

Thor kunne ikke fordra tanken på at utvelgelsen hendte uten ham, og prøvde sitt beste for å konsentrere seg mens han svingte ned den ene veien etter den andre. Mens han så etter noe som tydet på treningsplassen. Han passerte gjennom en bue, og svingte ned nok en vei og da, langt der bort, så han hva som kunne var hans mål: et lite colosseum som var bygget av sten i en perfekt sirkel. Soldater voktet denne store porten som lå i midten. Thor hørte en dempet jubel som kom bak veggene og hjertet hans slo raskere. Dette var stedet.

Han sprintet så lungene sprengte. Da han kom til porten steg to vakter frem og senket lansene sin og stengte veien. En tredje vakt steg frem og holdt opp en håndflate.

«Stopp der», kommanderte han.

Thor stoppet straks, gispet etter pusten og kunne knapt holde igjen spenningen.

«Dere...forstår...ikke», klarte Thor å få frem og ordene snublet ut av munnen mellom åndedragene, «Jeg må være der inne. Jeg er sent ute.»

«Sent ute for hva?»

«Utvelgelsen.»

Vokten som var en kort, tung mann med arr på huden, snudde og så på de andre, som så tilbake kynisk. Han snudde og granske Thor med et avisende blikk.

«Rekruttene ble tatt inn flere timer siden med den kongelige transport. Hvis du ikke var invitert så kan du ikke komme inn.»

«Men dere forstår ikke. Jeg må—»

Vakten langet ut og grep Thor på skjorten.

«Du forstår ikke, din frekke lille gutt. Hvordan våger du å komme her og prøve å tvinge deg inn? Nå gå—før jeg fengsler deg.»

Han dyttet Thor som snublet bakover flere fot.

Thor følte et stikk i brystet der vaktens hånd hadde rørt han—men mer enn noe annet følte han stikket av å bli avvist. Han var sta. Han hadde ikke kommet hele denne veien for å bli avvist en vakt, uten å bli sett en gang. Han var fastbestemt på å komme seg inn.

Vakten snudde seg tilbake til hans menn og Thor gikk sakte bort. Han gikk med klokken rundt den sirkulære bygningen. Han hadde en plan. Han gikk til han var ute av syne, og deretter begynte å jogge langs veggene. Han sjekket at vaktene ikke så på, og deretter plukket opp farten til han sprintet. Da han var halvveis rundt bygningen så han en annen åpning inn til arenaen—høyt der opp var det hvelvede åpninger i stenen, som var blokkert av jernstenger. En av disse åpningene manglet sine jernstenger. Han hørte nok et jubel, så han løftet seg selv opp på kanten og kikket inn.

Hjertet hans slo raskere. Spredt ut på insiden av denne digre sirkulære treningsområdet stod flere dusiner av rekrutter—inkludert hans brødre. De sto på rekke med ansiktet mot et dusin av Sølvene. Kongens menn gikk blant dem og vurderte dem.

En annen gruppe med rekrutter stod på siden, og under de årvåkne øynene til en soldat, kastet spyd på et fjernt mål. En av dem bommet.

Thors blodåret brant av sinne. Han hadde klart å treffe de merkene; han var like god som alle en. Bare fordi han var yngre, litt mindre, så var det ikke rettferdig at han ble utelatt.

Plutselig følte Thor en hånd på ryggen mens han ble dratt bakover og sent flyvende gjennom luften. Han landet hardt på bakken og mistet pusten.

Han så opp og så vakten fra porten som snerret ned mot ham.

«Hva sa jeg gutt?»

Før han kunne reagere så lente vakten bakover og sparket Thor hardt. Thor følte et skarpt smell mot ribbeinet mens vakten var i ferd med å sparke en gang til.

Denne gangen så fanget Thor vaktens fot i luften; han dro den, og fikk han ut av balanse slik at han falt.

Thor kom seg raskt på beina. Samtidig så kom vakten seg opp. Thor stirret på ham, og var sjokkert over hva han hadde gjort. Rett ovenfor han raste vakten.

«Ikke skal jeg bare fengsle deg», hveste vakten, «men jeg skal også la deg svi. Ingen rører en av Kongens vakter! Glem det å bli i Legionen—nå skal du råtne bort i fangehullet! Du er heldig hvis du noensinne blir sett igjen!»

Vakten tok frem en kjetting med håndjern i enden. Han gikk mot Thor med hevn skrevet i ansiktet.

Thor tenkte raskt. Han kunne ikke la seg fenglse—men han ville ikke skade et medlem av Kongens vakter. Han måtte tenke på noe—og det fort.

Han husket spretterten sin. Refleksene tok over da han grep den, plasserte en sten, siktet og lot stenen fly av sted.

Stenen fløy gjennom luften og slo håndjernet ute av vaktens hånd som ble lamslått; den traff også vaktens fingre. Vakten gikk bakover, rystet hånden sin, skrek i smerte mens håndjernene klirret ned på bakken.

Vakten gav Thor et dødsblikk og trakk sverdet sitt. Det kom et umiskjennelig metallisk klirr.

«Det var ditt siste feiltakelse,» truet han Thor dystert og angrep.

Thor hadde ingen valg; denne mannen vil ikke la ham være. Han plasserte enda en sten i spretterten og skjøt den. Han siktet med vilje—han ville ikke drepe vakten, men han måtte stoppe ham. Så istedenfor å sikte mot hjerte, nese, øye eller hode, så siktet Thor på det eneste stedet hans visste ville stoppe ham, men ikke drepe ham.

Mellom vaktens ben.

Han lot sten fly—ikke i full styrke, men nok for å legge mannen ned.

Det var et perfekt skudd.

Vakten knelte, slapp sverdet sitt, grep seg i skrittet mens han kollapserte på bakken og krøllet opp som en ball.

«Du kommer til å bli hengt for dette!» stønnet han frem mellom smertegryntene. «Vakter! Vakter!»

Thor så opp og i det fjerne så han flere av Kongens vakter styrte mot ham.

Det var nå eller aldri.

Uten kaste bort et sekund, sprintet han mot vinduskanten. Han måtte hoppe for å komme gjennom til arenaen og for å gjøre seg kjent. Og han måtte slåss med alle som var i veien for ham.

KAPITTEL FEM

MacGil satt i den øvre hallen i slottet, i sitt personlige møtehall som han brukte for personlige anliggenheter. Han satt på sin personlige trone, den som var skåret av tre og så på sine fire barn som sto foran ham. Hans eldste sønn Kendrick som var tjuefem år, var en fin kriger og en ekte herre. Av alle sine barn så lignet Kendrick mest på ham—noe som var ironisk siden Kendrick var en bastard. En sønn fra ei annen kvinne som han hadde glemt for lenge siden. MacGil hadde oppdratt Kendric med sine ekte barn, til tross for Dronningens protester i begynnelsen. Men på den betingelsen at han ville aldri innta tronen. Det smertet MacGil, fordi Kendrick var den fineste mannen han hadde noensinne kjent. Og en sønn han stolt kunne kalle sin etterfølger. Det ville ikke være noen bedre tronarving enn ham for kongeriket.

Ved siden av ham, i rake motsetningen, stod hans andrefødte sønn—men også hans ekte førstefødte sønn—Gareth som var tjuetre, tynn, med hule kinn og store øyne som aldri stoppet å pile frem og tilbake. Hans karakter kunne ikke være mer annerledes enn hans eldre brors. Gareth sin natur var alt det Kendrick ikke var: der hans bror var ærlig, så skjulte Gareth sine sanne følelser; der hans bror var stolt og edel, så var Gareth uærlig og svikefull. Det smertet MacGil at han mislikte sin egen sønn. Han hadde mange ganger forsøkt å rette på hans natur; men etter et tidspunkt i guttens tenårsalder, så besluttet han at hans nature var forutbestemt: renkespill, maktsulten og ambisiøs på alle gale måter som fantes. Gareth hadde også, som MacGil visste om, ingen kjærlighet for kvinner og hadde mange manlige elskere. Andre konger vil ha bortvist en slik sønn, men MacGil var mer åpensinnet, og for ham så var dette ikke en grunn til å ikke elske ham. Han dømmet ham ikke for dette. Hva han dømmet ham før var hans ondskap, hans henfallenhet for renkespill, som MacGil ikke kunne ignorere.

Stående ved siden av Gareth var MacGil andrefødte datter, Gwendolyn. Hun hadde nettopp blitt seksten år og hun var den vakreste piken han hadde noensinne sett—og hennes natur utstrålte selv hennes utseende. Hun var snill, generøs, ærlig—den fineste unge kvinnen han hadde noensinne kjent. På denne måten var hun lik Kendrick. Hun så på MacGil med en datters kjærlighet for sin far, og han var alltid glad for hennes lojalitet i hver eneste blikk. Han var enda mer stolt av henne enn hans sønner.

Ved siden av Gwendoly var MacGil sin yngste sønn, Reece som var en stolt og ildfull ung gutt som på fjorten år var i ferd med å bli en mann. MacGil hadde sett med stor glede hans initiering til Legionen, og kunne allerede se mannen han kom til å bli. En dag, MacGil hadde ingen tvil om det, så ville Reece bli hans beste sønn og en stor hersker. Men den dagen var ikke ennå. Han var fremdeles for ung, og hadde mye å lære.

MacGil haddet blandet følelse mens han granske disse fire barna, hans tre sønner og datter, som stor fremfor ham. Han følte stolthet bli blandet med skuffelse. Han følte også sinne og irritasjon ettersom to av hans barn manglet. Den eldste, hans datter Luanda, forberedte naturligvis hennes eget bryllup. Og siden hun skulle bli giftet bort til et annet kongerike så angikk ikke denne diskusjonen om tronarving henne. Men hans andre sønn, Godfrey som var attenår og den mellomeldste, var borte. MacGil ble rød av irritasjon.

Helt siden han var en gutt hadde Godfrey vært respektløs mot kongedømmet; det hadde alltid vært tydelig at han ikke brydde seg særlig om det og ville aldri herske. Og han, til MacGil største skuffelse, benyttet heller dagene sine i ølhus og med kriminelle venner og forårsaket skam og vanære overfor kongefamilien. Han var en lathans, sov bort mesteparten av dagene og fylte resten med å drikke. På en måte var MacGil lettet over at han ikke var der; men på en annen side så var det en fornærmelse han ikke kunne tillate. Faktisk hadde han forventet dette og hadde sent ut sine menn tidlig for å finkjemme ølhusene og hente ham. MacGil satt stille, ventende, til de hadde funnet ham.

Den tunge eikedøren gikk til slutt opp med et smell, og inn marsjerte de kongsvaktene, og dro Godfrey mellom seg. De ga ham et dytt, og Godfrey snublet inn i rommet da vaktene lukket døren med et smell bak ham.

Hans brødre og søster snudde og stirret. Godfrey var sjuskete, stinket av øl, ubarbert, og halvt kledd. Han smilte tilbake. Uforskammet. Som alltid.

«Hallo far», sa Godfrey. «Gikk jeg glipp av all moroa?»

«Du skal stå med dine søsken og vente på at jeg snakker. Hvis du ikke gjør det, måtte Gud hjelpe meg, så skal jeg lenke deg fast i fangehullet med resten av fangene og du kommer ikke til å se mat—ihvertfall ikke øl—i hele tre dager.

Trassig stirret Godfrey olmt på sin far. I det blikket oppdaget MacGil et dyp kilde av styrke, noe av han selv, et gnist av noe som kunne en dag tjene Godfrey godt. Vel, så lenge han kunne overkomme sin egen personlighet.

Opprørsk til enden, ventet Godfrey hele ti sekunder før han til slutt gav seg og vaklet over til de andre.

MacGil gransket disse fem barna som stod foran ham: bastarden, avvikeren, fylliken, hans datter og hans eldste. Det var en underlig blanding, og han kunne knapt tro at de hadde alle kommet fra ham. Og nå, på hans eldste datters bryllupsdag, hadde han ansvaret for å velge en tronarving fra denne gruppen. Hvordan var det mulig?

Det var en forgjeves handling; tross alt han var i sin beste alder og kunne herske for tretti flere år. Uansett hvilken tronarving han valgte i dag ville den personen ikke få tronen før på flere tiår. Hele tradisjonen skapte hodebry. Den var kanskje relevant i hans fars tid, men ikke i nå.

Han kremtet.

«Vi er samlet her i dag for ære en tradisjon. Som dere vet, på denne dagen, dagen til min eldste datters bryllup, så jeg fått oppgaven å utnevne en etterfølger. En tronefølger for dette kongeriket. Dersom jeg dør, så er det ingen andre enn deres mor som burde herske. Men vårt kongerikets lover dikterer at bare en kongearving kan herske. Derfor må jeg velge.»

MacGil holdt pusten sin og tenkte. En tung stillhet lå i luften, og han kunne føle vekten av forventing. Han så i øynene deres og så ulike uttrykk i hver av dem. Bastarden så resignert, vel vitende at han ikke ville bli valgt. Avvikerens øyne glødet med ambisjon som om valget ville naturlig være ham. Drukkenbolten så ut av vinduet; han brydde seg ikke. Hans datter så tilbake med kjærlighet. Hun visste at hun ikke var en del av dette, men elsket faren uansett. Det samme gjaldt den yngste.

«Kendrick, jeg har alltid sett på deg som en ekte sønn. Men lovene til vårt kongerike forhindrer meg å gi tronen til en uekte tronarving.»

Kendrik bukket. «Far, jeg har aldri forventet at du skulle gjøre det. Jeg er tilfreds med det jeg har. Vær så snill, ikke la dette bry deg.»

MacGil fikk vondt at hans svar, for han følte hvor ærlig han var og ville utnevne hans som tronarving enda mer på grunn av det.

«Da gjenstår det fire igjen. Reece du er en fin ung mann, den fineste jeg noensinne har sett. Men du er for ung for å være en del av dette.»

«Det har jeg innsett, far», svarte Reece med et svakt bukk.

«Godfrey, du er en av mine tre ekte sønner—men likevel så velger du å kaste bort dagene dine i ølhuset som er fylt med skitt. Du har fått alle privilegier i livet, og har avist alle. Dersom jeg har en stor skuffelse i livet, så er det deg.

Godfrey gjorde en grimase og rørte ukomfortabel på seg.

«Vel, da er jeg vel ferdig her, og drar tilbake til ølhuset. Eller hva, far?»

Med et raskt spottende bukk snudde Godfrey og spankulerte rett over rommet.

«Kom tilbake hit!» glefset MacGil. «Nå!»

Godfrey begynte å gå bredt, og ignorerte ham. Han krysset rommet og dro døren opp. To vakter stod der.

MacGil var fylt med raseri da vaktene så på ham spørrende.

Men Godfrey ventet ikke; han dyttet seg gjennom dem inn mot den åpne hallen.

«Hold ham!» skrek MacGil. «Og hold ham borte fra Dronningens syne. Jeg ville ikke at hans mor skal være plaget av synet av ham på hennes datters bryllups dag.”

«Ja, min herre», sa de, lukket døren og skyndte seg etter ham.

MacGil satt der, pustet, rød i ansiktet og prøvde å roe seg ned. For tusende gang lurte han på hva han hadde gjort for få fortjent en slik unge.

Han så tilbake på barna som var igjen. Fire av dem så tilbake på ham, og ventet i den tykke stillheten. MacGil tok et dypt pust, og prøvde å fokusere.

«Da er det to igjen», fortsatte han. «Av disse to har jeg valgt en etterfølger.»

MacGil snudde seg til hans datter.

«Gwendolyn, du er utvalgt.»

Det var et gisp i rommet; alle hans barn virket sjokkerte, og mest av alt Gwendolyn.

«Sa du det riktig, far?» spurte Gareth. «Sa du Gwendolyn?»

«Far , jeg er beæret», sa Gwendolyn. «Men jeg kan ikke akseptere. Jeg er ei kvinne.»

«Det er sant, ei kvinne har aldri satt på tronen til MacGilene. Men jeg har valgt at det er på tide å forandre tradisjon. Gwendolyn, du er den fineste i sinn og ånd av alle unge kvinner jeg har møtt. Du er ung, men dersom Gud lar det skje, så vil jeg ikke dø snart, og når tiden kommer, så er du vis nok til herske. Kongeriket skal bli ditt.»

«Men far!» skrek Gareth med et forskrekket ansikt. «Jeg er den eldste ekte sønnen! Alltid i hele historien til MacGilene så har tronen gått til den eldste sønnen!»

«Jeg er Konge», svarte MacGil dystert, «og jeg dikterer tradisjonen»

«Men det er ikke rettferdig!» ba Gareth klagende. «Det er jeg som skal være Konge. Ikke min søster. Ikke ei kvinne!»

«Ti stille, gutt!» skrek MacGil helt rystende av sinne. «Våger du tvile mitt valg?»

«Blir jeg bortvalgt fremfor ei kvinne? Er det du tenker om meg?»

«Jeg har bestemt meg», sa MacGil. «Du skal respektere avgjørelsen, følge den lydig, slik som alle undersåtter i mitt kongerike. Nå kan dere forlate meg.»

Hans barn bøyde hodet raskt og skyndte seg ut av rommet.

Men Gareth stod ved døren. Han klarte ikke å få seg til å gå.

Han snudde tilbake og, alene, konfronterte sin far.

MacGil kunne se skuffelse i hans ansikt. Tydeligvis hadde han forventet blir utnevt som en tronarving i dag. Desto mer: han ønsket det. Desperat. Noe som ikke overasket MacGil i det hele tatt—og det var faktisk årsaken til at han ikke ønsket å gi tronen til ham.

«Hvorfor hater du meg, far?» spurte han.

«Jeg hater deg ikke. Jeg bare synes du ikke passer som hersker for mitt kongeriket.»

«Og det skyldes hva da?» ønsket Garth å vite.

«Fordi du nettopp ønsker det.»

Gareths ansikt ble mørkerødt. Det var tydelig at MacGil fått innsikt i hans sanne natur. MacGil så øynene hans, og så dem brenne av hat mot ham. Et hat han hadde aldri trodd var mulig.

Uten et ord, så stormet Gareth ut av rommet og smalt døren igjen.

I gjenlyden grøsset MacGil. Han tenkte på sønnens blikk og følte et hat som var så dypt, dypere enn selv hans egne fiender. I det øyeblikket, tenkte han på Argon, og hans uttalelse om en fare som er nærme.

Kunne det være så nært som dette?