Thor vandret i flere timer i fjellet. Til slutt valgte han en topp og satt ned med armene krysset over benene, mens han så på horisonten. Han så vognene forsvinne og støvskyen som dvelet i luften i timevis etterpå.

Det ville ikke bli noen flere besøk. Nå var det bestemt at han ville bli i landsbyen i årevis, mens han ventet på en ny sjanse—hvis de noensinne kom tilbake. Og hvis faren lot han prøve igjen. Nå var det bare han og faren alene igjen i huset. Og faren vil sikkert legge all sin vrede på ham. Han ville fortsette å være farens lakei, flere år ville passere, og han ville ende opp som ham, sittende fast i et lite utilfreds liv—mens brødrene oppnådde heder og berømmelse. Hans blodårer brant av ergelse for hele situasjonen. Dette var ikke et liv som han var ment for. Han visste det.

Thor tenkte hardt på hva han kunne gjøre, og om han kunne forandre på noe. Men ikke kom på noe. Dette var kortene livet hadde delt ham.

Etter å sittet i flere timer stod han opp motløst og begynte å gå opp det velkjente fjellet, høyere og høyere. Til slutt kom han tilbake til flokken på den høyeste knausen. Mens han steg høyere så gikk den første solen ned. Den andre solen nådde toppen og kastet et grønnaktig skjær. Thor tok seg god tid mens han ruslet av sted. Uten å tenke på det så tok han av spretterten fra livet, som hadde et lærgrep som var godt brukt i mange år. Han tok fra sekken som var festet til hoften og fingret hans samling av stener. Hver av stenene var glattere enn den andre, og hadde blitt håndplukket fra utvalgte bekker. Noen ganger skjøt han på fugler; andre ganger på gnagere. Det var en vane han hadde fått over årene. Til å begynne med så bommet han på alt; deretter en gang, så straff han et bevegende mål. Siden da hadde han blitt treffsikker. Nå hadde stenskyting blitt en del av ham—og det hjalp ham å frigjøre noe av hans sinne. Hans brødre kunne kanskje svinge et sverd gjennom en stokk—men de hadde aldri klart å treffe en flyvende fugl med en sten.

Uten å tenke på det, la Thor en sten i spretterten, dro den bakover og skjøt den med all kraft han kunne, og lot som han skjøt stenen mot sin far. Han traff en gren på et tre langt borte og knakk den rent av. Da han oppdaget han kunne faktisk drepe bevegende dyr, så stoppet han å sikte på dem. Han ble redd for sin egen makt og ikke ville ikke drepe noe. Så nå var målene hans tregrener. Men, med mindre en rev kom etter flokken hans. Over tid hadde revene lært seg å holde avstand og som resultat var Thor sine sauer de meste tryggeste i landsbyen.

Thor tenkte på sine brødre og hvor de kunne være akkurat nå. Og han ble rasende. Etter et dagsritt ville de ankomme Kongens hoff. Han kunne forestille seg det. Han så dem ankomme til et stort fanfare med folk i sine beste klær som ville hilse på dem. Krigere ville hilse på dem. Medlemmene av Sølvene også. De ville bli tatt i mot, gitt et sted å bo i Legionens brakker, og et sted å trene i Kongens sletter med de fineste våpene. Hver av dem ville bli utnevnt som en væreier til en berømt ridder. En dag ville de bli riddere selv, få deres egne hester, deres egne våpenskjold, og få deres egne væreiere. De ville delta i alle festivalene og spise ved Kongens bord. Det var et fortryllet liv. Og det hadde falt utenfor hans rekkevidde.

Thor følte seg fysisk syk og prøvde å tvinge alt bort fra hodet. Men han kunne ikke. Det var en del av ham, en dyp del som skrek mot ham. Den fortalte at han ikke skulle gi opp, og at han hadde en skjebne som var større enn dette. Han visste ikke hva det var, men han visste at det ikke var her. Han følte at han var annerledes. Kanskje til og med spesiell. At ingen forstod ham. Og at de alle undervurderte ham.

Thor nådde den høyeste knausen og så flokken. Så godt trente som de var, stod de alle samlet og tygget fornøyd på all gress de kunne finne. Han telte dem og så etter de røde merkene han hadde merket dem på ryggen. Han frøs til da han var ferdig. En sau manglet.

Han telte igjen, og igjen. Han kunne ikke tro det: en var borte.

Thor hadde aldri mistet en sau før, og faren ville aldri la han leve for dette. Det som var enda være, var at han hatet tanken på at en av sauene hans var borte, alene og sårbar i villmarken. Han hatet at noe uskyldig måtte lide.

Thor skyndte seg til toppen av knausen og undersøkte horisonten til han så den, langt der borte, flere fjell unna: den ensomme sauen med et rødt merke på ryggen. Sauen var den villeste av flokken. Hjertet hans slo tungt da han innså at sauen hadde ikke bare flyktet, men hadde valgt, av alle steder, å gå mot vest, til Mørkskogen.

Thor svelget. Mørkskog var forbudt—ikke bare for sauer, men også for mennesker. Stedet lå utenfor landsbygrensen. Og fra den tiden han kunne gå, så visste at han dette stedet skulle man ikke gå til. Det hadde han heller aldri gjort. Dersom du gikk dit så ville du finne døden, fortalte en legende. Mørkskog var et ukjent sted fylt med ondsinnede dyr.

Thor så opp på himmelen som mørknet, og vurderte ting. Han kunne ikke la denne sauen gå bort. Han tenkte at dersom han kunne bevege seg raskt, så kunne han komme tilbake tidsnok.

Etter et siste blikk tilbake, snudde han og brøt ut i en sprint vestover mot Mørkskog. Samtidig samle tykke tykke skyer seg over ham. Han fikk dårlig følelse om dette, men beinene bærte han av seg selv. Han følte at det var ingen vei tilbake, selv om han ønsket det.

Det var som å løpe inn i et mareritt.

Thor løp i full fart ned en serier av fjell uten å pause, og inn mot det villniset i Mørkskog. Stien sluttet der skogen begynte og han løp inn i et ukjent område, mens sommerløv knaste under føttene hans.

Akkurat da han kom inni skogen ble han omhyllet av mørke. Lyset var blokkert av trær som tårnet over ham. Det var også kaldere her, og da han krysset grensen følte han en frysning. Det skyldes ikke mørket, eller kulden—men noe annet. Noe han ikke kunne sette navn på. Den var en følelse av at han ble...sett på.

Thor kikket på de eldgamle grenene som var knudrete og tykkere enn han selv. De svaiet og knirket i vinden. Han hadde knapt gått femi skritt inn i skogen, da han hørte rare dyrelyder. Han snudde seg og kunne knapt se åpningen hvor han kom fra; det føltes som det var ingen vei tilbake. Han nølte.

Mørkskog hadde alltid vært i periferien av landsbyen, og dessuten i periferien av Thors tanker. Det var et sted som var skjult og mystisk. Enhver gjeter som mistet en sau til skogen ville aldri tørt å gå etter sauen. Selv hans far. Beretningene om dette stedet var for dunkle og dessuten vedvarende.

Men det var noe annerledes i dag som gjorde at Thor ikke lengre brydde seg, og fikk han til skyve forsiktighet til siden. En del av ham ville bryte grenser, komme seg bort fra hjemmet så langt som mulig, og la livet ta ham hvor enn den ville.

Han gikk inn lengre, pauset, og ble usikker på hvor han skulle gå. Han merket seg spor, slik som bøyde grener. Dette er veien sauen må ha hatt gått, så han gikk i denne retningen. Etter en stund så snudde han igjen.

Før en time hadde passert hadde han håpløst gått seg bort. Han prøvde å huske retningen som han kom fra—men var ikke lengre sikker. En ubehagelig følelse begynte å ta form i magen, men han tenkte at den eneste veien ut var forover, så han fortsatte videre.

Langt bort så Thor en solstripe og gikk mot den. Nå stod han foran en lysning og stoppet ved kanten av stedet og ble helt urørlig. Han kunne ikke tro hva han så.

En mann stod med ryggen til Thor, og var kledd i en blå satengkappe. Nei, ikke en mann—Thor kunne føle det. Han var noe annet. En druide, kanskje. Han stod rakt og var høy. Hodet var dekket av en hette, og han stod helt stille som om han ikke hadde eneste bekymring i verden.

Thor visste ikke hva han skulle gjøre. Han hadde hørt om druider, men han hadde aldri møtt en. Fra merkene på kappen som var prydet med gyldne mønstre, visste han at dette var ingen vanlig druide. Dette var kongelige merker. Merker som tilhørte Kongens hoff. Thor kunne ikke forstå det. Hva gjorde en kongelig druide her?

Etter det som føltes som evighet, snudde druiden seg sakte og vendte ansiktet mot Thor. Da druiden gjorde dette, gjenkjente Thor ansiktet. Det tok pustet hans. Det var en av de mest kjente ansiktene i kongeriket: Kongens personlige druide. Det var Argon, rådgiveren til kongene i det vestlige kongeriket for mange århundre. Hva han gjorde her, langt unna det kongelig hoff, i midten av Mørkskog, var et mysterium.

Thor lurte på om han fantaserte.

«Dine øyne lurer ikke deg», sa Argon og stirret rett på Thor.

Stemmen hans var dyp, eldgammel, som om den kom fra trærne. De store gjennomskinnelig øynene hans borret rett igjennom Thor og målte ham. Thor følte en intenst energi stråle fra druiden—som om han stod foran solen.

Thor gikk ned på kne og bøyde hodet.

«Min herre», sa han. «Jeg beklager at jeg forstyrret deg.»

Mangel på respekt ovenfor Kongens rådgiver ville føre til fengsel eller død. Dette faktumet hadde blitt inngrodd i Thor fra da han ble født.

«Stå opp barn», sa Argon. «Hvis jeg ønsket at du skulle knele, hadde jeg bedt om det.»

Langsomt stod Thor opp og kikket på ham. Argon tok flere steg nærmere. Han stoppet og stirret på Thor, til Thor følte seg ukomfortabel.

«Du har dine mors øyne», sa Argon.

Thor ble satt ut. Han hadde aldri møtt sin mor, og hadde aldri møtt noen, bortsett fra faren, som kjente henne. Han hadde blitt fortalt at hun døde i barsel, noe som Thor alltid hadde skyldsfølelse for. Han hadde alltid mistenkt at dette var derfor hans familie hatet ham.

«Jeg tror du forveksler meg med noen andre», sa Thor. «Jeg har ikke en mor.»

«Har du ikke?» spurte Argon med et smil. «Ble du født av en mann?»

«Jeg mente å si, min herre, at min mor døde under fødsel. Jeg tror du har tatt feil.»

«Du er Thorgrin av klanen McLeod. Den yngste av fire brødre. Han som ikke ble valgt.»

Thors øyne ble vidåpne. Han visste knapt hva han skulle si om dette. At noen som Argon visste hvem han var—var mer enn han kunne takle. Han ville aldri tro at han var kjent for noen utenom landsbyen.

«Hvordan...visste du dette?»

Argon smilte, men svarte ikke.

Thor ble plutselig veldig nysgjerrig.

«Hvordan...», la Thor til og rotet etter ord, «...hvordan kjenner du min mor? Har du møtt henne? Hvem var hun?»

Argon snudde og begynte å gå.

«Det er tid for spørsmål senere», sa han.

Thor så han gå og var forvirret. Det var slik et forvirrende og mystisk møte og alt hendte så raskt. Han bestemte at han ikke kunne la Argon gå; han skyndte seg etter ham.

«Hva gjør du her?» spurte Thor og skyndte seg for å holde tritt med ham. Argon som brukte sin stav, en eldgammel gjenstand av elfenben, gikk forbløffende raskt. «Du ventet ikke på meg, gjorde du vel?»

«Hvem ellers?» spurte Argon.

Thor skyndte seg igjen for å holde tritt. Han fulgte Argon inn i skogen og forlot lysningen bak dem.

«Men hvorfor meg? Hvordan visste du at jeg ville være her? Hva er det du vil?»

«Så mange spørsmål», sa Argon. «Du fyller luften. Du bør lytte istedenfor.»

Thor fulgte etter ham, mens de fortsatte gjennom den tykke skogen og gjorde sitt beste for å være stille.

«Du kom for å lete etter sauen som ble borte», hevdet Argon. «Et beundringsverdig handling. Men du kaster bort tiden din. Hun vil ikke overleve.»

Thors øyne ble vidåpne.

«Hvordan visste du dette?»

“Jeg kjenner til verdener du aldri vil, gutt. I det minste ikke ennå.»

Thor undret mens han gikk raskt for å holde tritt.

«Men du vil ikke lytte. Det er din natur. Sta. Slik som din mor. Du kommer til å forsette etter din sau, for du har bestemt deg for å redde henne.»

Thor ble rød da Argon leste tankene hans.

«Du en egensidig gutt», la han til. «Du har en sterk vilje. For stolt. Positive egenskaper. Men en dag vil det sikre ditt nederlag.

Argon begynte å stige opp en mosete åskam, og Thor fulgte etter.

«Du vil være med i Kongens legion», sa Argon.

«Ja!» svarte Thor spent. «Har jeg en sjanse? Kan du sørge for at det skjer?»

Argon lo, en dyp, hul lyd som sendt frysninger opp Thors ryggrad.

«Jeg kan sørge for at alt og ingenting skjer. Din skjebne har allerede blitt skrevet. Men det er opp til deg å velge den.»

Thor forstod ikke.

De nådde toppen av åskammen. Argon stoppet og vendte seg mot ham. Thor stod bare noen fot unna, og Argons energi brente igjennom ham.

«Din skjebne er et viktig», sa han. «Ikke vend ryggen til den.»

Thors øyne ble store. Hans skjebne? Viktig? Han følte at han vokste seg stolt.

«Jeg forstår ikke. Du snakker i gåter. Vær så snill, fortell meg mer.”

Argon forsvant.

Thor måpte av overraskelse. Han kikket i alle retninger, lyttet og undret. Hadde han forestilt seg alt sammen? Eller var det en vrangforestilling?

Thor snudde seg og undersøkte skogen; fra dette utsiktsstedet, høyt oppe på åskammen, kunne han se lengre enn før. Mens han så utover, så han en bevegelse langt borte. Han hørte en lyd og var sikker på at det var sauen.

Han snublet ned den mossekledde åskammen, skyndte seg mot lyden og tilbake gjennom skogen. Mens han sprang av sted kunne han ikke la være å tenke på møtet med Argon. Han hadde knapt forstått hva som hadde skjedd. Hva var det Kongens druide gjorde her av alle steder? Han hadde ventet på ham. Men hvorfor? Og hva mente Argon med hans skjebne?

Jo mer Thor prøvde å løse dette, jo mindre forsto han. Argon hadde advart ham om å ikke forsette, men likevel fristet ham til å gjøre det. Nå som han dro av gårde, følte Thor en stigende følelse av noe illevarslende, som om noe avgjørende kom til å skje.

Han snudde ved en sving i stien og stoppet rett opp da han så synet fremfor han. Alle hans verste mareritt hadde blitt til virkelighet i et enkelt øyeblikk. Håret stod rett opp, og han innså at han hadde gjorde en alvorlig feil da han kom så dypt inn i Mørkskog.

Foran ham, knapt tretti skritt unna, stod en Sybold. En hukende, muskuløs skapning som stod på alle fire. Den var nesten like stor som en hest og var det mest fryktede dyret i Mørkskog, og kanskje i hele kongeriket. Thor hadde aldri sett en før, men hadde hørt legendene. Den lignet på en løve, men var større og bredere. Manken hadde en dyp skarlagenrød farge, og øynene glødene gule. Legenden fortalte at den røde fargen skyldtes blod fra uskyldige barn.

Thor hadde hørt om bare få personer som hadde sett dette dyret, og selv disse fortellingene var tvilsomme. Kanskje det skyldtes at ingen hadde overlevd et møte med dyret. Noen mente at Sybold var Guden av skogene, og et tegn. Hva dette tegnet skulle bety, visste ikke Thor.

Han tok et forsiktig steg bakover.

Sybolden med sine store kjever på halvt gap med sine spyttdryppene hoggtenner, stirret med sine gule øyner. I munnen lå sauen til Thor; den skrek, hang opp ned med halve kroppen gjennomboret av hoggtenene. Den var nesten død. Det virket som Sybolden nøt å drepe den og tok sin tid; det virket som den elsket å torturere sauen.

Thor klarte ikke å holde ut skrikene. Sauen vred seg hjelpeløst og Thor følte seg ansvarlig.

Thors første impuls var å snu og løpe, men han visste at det ville være forgjeves. Dette beistet kunne ta igjen alt. Å løpe ville bare terge den. Og han kunne ikke la sauen dø slik.

Han stod frosset i frykt, og visste at han måtte gjøre noe.

Refleksene tok over. Han rakte langsomt ned i pungen, tok frem en sten og plasserte den i spretterten. Men en skjelvende hånd, trakk han stenen bakover, tok et skritt frem og skjøt den av sted.

Stenen seilte gjennom luften og traff målet. Et perfekt skudd. Den traff sauen i øyeballen og gikk gjennom til hjernen.

Sauen ble slapp. Den var død. Thor hadde spart dyret fra sine lidelser.

Sybolden skulte og var rasende over at Thor hadde drept dens bytt. Den åpnet langsomt de store kjevene og slapp sauen, som landet med et dunk på skogsbakken. Så festet den øynene sine på Thor.

Den snerret en dyp, ond lyd fra magen.

Mens den lusket mot ham, slo Thors hjertet tungt. Samtidig plasserte han en sten i spretterten og dro den bakover for å skyte nok en gang.

Sybolden brøt ut i et sprang og bevegde seg raskere enn noe Thor hadde sett i sitt liv. Thor tok et steg forover og skjøt stenen. Han bønnfalte at han ville treffe den, ellers ville han ikke ha tid til skyte en sten til før den kom.

Stenen traff beistet i høyre øyet og slo den ut. Det var et utrolig skudd og et som hadde tvunget mindre dyr ned på knærne.

Men dette var ikke hvilket som helst dyr. Beistet var ustoppelig. Den skrek av skaden, men sakket aldri ned. Selv uten et øye, selv med stenen festet til hjernen, så fortsatte den å angripe Thor uten å la seg sakke. Det var ingenting Thor kunne gjøre.

Et øyeblikk senere var beistet på ham. Den slo med sine enorme klær og flerret opp skulderen hans.

Thor skrek. Det følte som tre kniver som kuttet kroppen hans og varmt blod sprutet øyeblikkelig ut av såret.

Beistet presset ham ned mot bakken på alle sine fire. Vekten var utrolig tung, lik en elefant som stod på brystet hans. Thor kjente at brystkassen var knust.

Beistet kastet hodet bakover, åpnet på vidt gap sine kjever for å avsløre sine hoggtenner og begynte å senke dem ned etter Thors hals.

Da beistet gjorde dette, så rakte Thor opp og grep nakken dens; det var som å gripe solid muskel. Thor klarte så vidt å gripe den. Armene hans begynte å riste mens hoggtennene kom nærmere. Han følte varm pust over hele ansiktet, og kjente spytt dryppe ned på nakken. En rumlende lyd kom dypt fra dyrets bryst og brente Thors ører. Han visste at han skulle dø.

Thor lukket øynene.

Vær så snill, Gud. Gi meg styrke. La meg bekjempe denne skapningen. Vær så snill, jeg ber deg. Jeg vil gjøre alt du spør om. Jeg vil skylde deg alt.

Og da hendte det noe. Thor følte en utrolig varme stige fra innsiden av kroppen, som brant gjennom årene, slik som et energifelt som gikk igjennom ham. Han åpnet øyene og så noe som overrasket ham: fra håndflatene glødde et gult lys, og da han dyttet halsen til beistet, så utrolig nok, var han sterk nok og kunne holde den unna.

Thor fortsatte å dytte til han faktisk dyttet beistet bakover. Styrkens hans vokste og han følte en energikule—og et øyeblikk senere fløy beistet bakover. Thor hadde sendt den hele ti fot bakover. Den landet på ryggen.

Thor satte seg opp, og forsto ikke hva som hadde skjedd.

Beistet kom seg på beina. Så i et rasert begynte å angripe igjen—men denne gangen følte Thor seg annerledes. Energien pulserte gjennom ham; han følte seg mer mektig enn noensinne.

Da beistet bykset opp, så knelte Thor ned, grep den på magen, og kastet den slik at momentumet bærte beistet videre.

Beistet fløy gjennom skogen, krasjet inn i et tre og kollapserte på bakken.

Thor stirret forbløffet. Hadde han nettopp kastet en Sybold?

Beistet blunket to ganger og så deretter på Thor. Den sto opp og angrep igjen.

Denne gangen, mens beistet kastet seg over ham, grep Thor dyret på halsen. Begge to falt ned på bakken, og beistet lå over Thor. Men Thor rullet seg over den. Thor holdt den fast og kvalte den med begge hender. Samtidig prøvde beistet å heve hodet og senke hoggtennene i ham. Den bommet. Thor følte en ny styrke, grep hardere og slapp ikke taket. Han lot energien pulsere gjennom ham. Og snart, utrolig nok, følte han seg sterkere enn beistet.

Han kvalte Sybolden til døde. Til slutt ble beistet helt slapp.

Thor slapp ikke taket før et helt minutt hadde gått.

Han sto opp sakte, andpusten og stirret ned med øyne som var vidåpne. Samtidig holdt han armen som var såret. Hva hadde nettopp skjedd? Hadde han, Thor, nettopp drept en Sybold?

Det var et tegn, følte han. Og på denne dagen av alle dager. Han følte som om noe avgjørende hadde hendt. Han hadde akkurat drept den mest kjente og fryktet beistet i hans kongeriket. Helt alene. Uten et våpen. Det var uvirkelig. Ingen ville tro ham.

Han følte verden spinne mens han undret på hva slags kraft hadde kommet over ham, hva det betydde, og hvem han virkelig var. De eneste menneskene som hadde slik krefter var druider. Men hans far og mor var ikke druider, så han kunne ikke være en.

Eller kunne han?

Han merket at noen var bak ham, og snudde seg for å oppdage at Argon stod der. Druiden stirret ned på dyret.

«Hvordan kom du deg hit?» spurte Thor forbløffet.

Argon ignorerte ham.

«Så du nettopp hva som skjedde?» spurte Thor som fremdeles ikke trodde det selv. «Jeg vet ikke hvordan jeg gjorde det.»

«Men du vet», svarte Argon. «Dypt innerst inne vet du. Du er forskjellig fra de andre.»

«Det som en... en stor kraftbølge», sa Thor. «Som en styrke jeg ikke visste jeg hadde.»

«Energifeltet», sa Argon. «En dag vil du kjenne den svært godt. Du kan til og med lære å kontrollere den.»

Thor grep skulderen; smerten var uutholdelig. Han så ned og så at hånden var dekket i blod. Han følte seg svimmel, og var bekymret om hva som kunne skje dersom han ikke fikk hjelp.

Argon tok tre skritt forover, rakte ut og grep Thors ledige hånd. Så plasserte han den fast på såret. Han holdt den der, lente tilbake og lukket øynene.

Thor følte en varm sensasjon pulsere gjennom armen. Innen noen sekunder så hadde blodet på håndet tørket bort, og han følte at smerten begynte å minke.

Han så ned og kunne ikke forstå det: han var helbredet. Alt som var igjen var tre arr der klørne hadde kuttet ham—men de grodde og så ut som de var flere dager gamle. Det var ikke lengre noe blod der.

Thor så på Argon i forbløffelse.

«Hvordan gjorde du det?» spurte han.

Argon smilte.

«Jeg gjorde det ikke. Du gjorde det. Jeg bare dirigerte din kraft.”

«Men jeg har ikke kraften til å helbrede», svarte Thor helt paff.

«Har du ikke?» svarte Argon.

«Jeg forstår ikke. Ingenting av dette gir mening», sa Thor utålmodig.

«Vær så snill, fortell meg.»

«Noen ting må du lære over tid.»

Thor tenkte på noe.

«Betyr dette at jeg kan bli med Kongens legion?» spurte han spent. «Hvis jeg klarer å drepe en Sybold, så vil jeg klare meg like godt som de andre guttene.»

«Det er sikkert og sant», svarte han.

«Men de valgte min brødre—de valgte ikke meg.»

«Dine brødre ville ikke ha klart å drepe dette beistet.»

Thor stirret tilbake, og tenkte.

«Men siden de har allerede avvist meg. Hvordan kan jeg bli med dem?»

«Siden når trengte en kriger en invitasjon?» spurte Argon.

Hans ord sank dypt inn. Thor følte at hele kroppen ble varm.

«Sier du at jeg burde bare dukke opp? Uinvitert?»

Argon smilte.

«Du skaper din egen skjebne. Ikke andre.»

Thor blunket—og et øyeblikk senere var Argon borte. Nok en gang.

Thor snudde rundt og så i alle retninger, men han var ikke til å se.

«Over her!» lød en stemme.

Thor snudde og så en stor bautastein. Han merket at stemmen kom fra toppen og øyeblikkelig begynte han å klatre opp stenen.

Han nådde toppen og var overrasket at han ikke så Argon.

Fra dette utsiktsstedet kunne han se over tretoppene til Mørkskog. Han så hvor Mørkskog endte og at den andre solen steg ned i mørke grønn farge. Bortenfor så han veien som ledet mot Kongens hoff.

«Veien venter på deg», sa stemmen. «Hvis du ønsker det.»

Thor snudde rundt, men så ingenting. Det var bare en stemme som lød som et ekko. Men han visste at Argon var der, et sted, og egget han videre. Og han følte, dypt innerst, at Argo hadde rett.

Uten å nøle et øyeblikk, så klatret Thor ned fra stenen. Han begynte å reise igjennom skogen og mot veien som lå langt der borte.

Han løp etter sin skjebne.